Referat fra møte i Buen Kulturhus 8.10. 25 ved Tore Witsø Rafoss

Tore Witsø Rafoss informerte om at foredraget ikke skulle dreie seg om selve hendelsesforløpet 22. juli 2011, men Norges reaksjon like etter og nå, når man har distanse til angrepet i tid. I starten ble det en marerittaktig reaksjon, ord ble uten mening. Etter sjokket førte det til et nasjonalt fellesskap, dyp nasjonalisme og rituelt demokrati. Rosetogene oppstå på flere kanter av landet, og beskrev folkets reaksjon på tvers av partigrenser og ideologier. Dette beskrives i foredragsholders bok «Rosetogenes paradokser», og kan deles opp i fire paradokser.

Tore Witsø Rafoss er sosiolog med doktorgrad fra Universitetet i Oslo, forsker ved KIFO, og forfatter. Og i tillegg er han mandalitt.

1. Virkelighetsreparasjon, marerittaktig, uventet hos befolkningen, uvirkelig, trist, uro, sinne, raseri og redsel, etterhvert ble reaksjonen forvandlet til noe vakkert, som samlet folket.

2. Hvordan kunne et høyreekstremt angrep på Arbeiderpartiet og AUF skje i et slikt omfang? Mange hadde en sterk oppfatning om at dette måtte være gjennomført av innvandrere, gjerne muslimer. Andre håpet i det lengste at det sto en nordmann bak, og sannelig var det det. Dette førte til en slags form for lettelse og overraskelse men også skuffelse over at det var mulig.
Kongehuset reaksjon sto svært sentralt og var samlende for hele folket. Ondskap skal ikke få seire, vi nekter å leve i frykt. Terroren hadde fellestrekk med reaksjonen 9. april 1940.

3. Hvordan kunne et moderne land som Norge forvandles til et rituelt fellesskap? Folk fikk behov for å være sammen, tenne lys og legge ned blomster, undertegne protokoller og delta på markeringer. Nordahl Griegs «Til ungdommen» fikk en rennesanse, og ble sunget på utallige markeringer. Den største markeringen var på Rådhusplassen i Oslo.
Det var ingen tvil om at beredskapen i forkant av angrepet sviktet, men dette ble det i stor grad lagt lokk på i den første tiden, det hersket borgfred og til og med journalistene stilte mindre kritiske spørsmål.

4. Det ble et sterkt fellesskap mot alt som hadde med attentatet og attentatmannen. Men alle gikk ikke i rosetog. Og det ble vanskelig i ettertid å diskutere det som skjedde 22. juli. Men nå 14 år etter er det lettere å ha en politisk debatt. Attentatmannen var muslimhater og hadde oppfatninger og ideer om raser som vi kjenner fra den nære historien.
Har vi klart å overholde løftene fra 22.juli? Mange, både ofre fra Utøya og andre har vært utsatt for hets og er det framdeles, mange er skeptiske til truslene mot norsk kultur, og er redde for at fremmede kulturer skal bli for dominerende. Vil et lignende attentat kunne skje igjen? Og er vi for naive?

En fin, tankevekkende og litt annerledes gjennomgang av et tema som vi alle har hørt fra mange vinklinger i de 14 årene som er gått siden angrepet på Utøya.

67 medlemmer og interesserte møtte opp.

Evert Knutsen, referent